Den mest kritiske delen av et stafettløp er vekslingen. I friidrett har man et 20 meter langt vekslingsfelt, hvor løperen av en etappe skal overgi en stafettpinne til løperen av neste etappe. De har med andre ord en tids- og stedsbegrenset mulighet for å gjennomføre vekslingen, så alt må koordineres svært nøye. Mottakeren av stafettpinnen må komme opp i fart for å ikke tape tid, men ikke så mye at hun løper fra den som avslutter sin etappe. Det er 20 meter med avslutning, overlevering og oppstart – alt gjennomført i bevegelse.
Dette er ikke langt fra hva som må skje i en menighet eller i et bedehus hvor en generasjon skal overlevere til nye og yngre krefter. Høyt aldersgjennomsnitt og manglende rekruttering av yngre ledere gjør at de neste ti til tyve årene vil være kritiske for mange bedehus og frimenigheter. Det må skje en veksling, men det gjenstår for mange miljøer å gi seg selv en ramme for hvor lang tid en slik veksling skal ta, og hvilke steg som skal gjennomføres. Kanskje vi kan lære av friidretten selv om det er midt på vinteren.
Avslutning må gjøres mens man fortsatt har nok krefter igjen til å løpe ved siden av dem som skal løpe neste etappe. Det er få ting som er så farlig som å kollapse av mangel på motivasjon eller krefter like før, eller i, vekslingsfeltet. Det burde være enhver kristen leder sitt ansvar å disponere løpet, inkludert vekslingen, slik at det blir preget av god kommunikasjon, trygghet og ærbarhet. I klartekst betyr dette at overskudd til vekslingen må legges inn i en plan.
Overlevering må gjøres tydelig og definitivt. Det norske uttrykket «syvende far i huset» er meget beskrivende for hvordan mange yngre ledere opplever å ta over, men ikke være tilstrekkelig myndiggjort. Når stafettløperen gir fra seg stafettpinnen, så er det gjort og etappen er over. Det er faktisk en bragd å ha sprunget sin distanse, stått løpet igjennom og i det hele tatt ha noe av verdi å overlevere. En verdi som ikke er noe menneskes eiendom, men kun noe en har å forvalte i sin etappe.
Oppstart på neste etappe markerer et tempo-, energi-, og innsatsskifte. Modne kristne ledere slipper taket i stafettpinne og nyter å se støvet legge seg mens neste etappeløper skyter fart. De store endringene i vår samtid krever at måten neste etappe gjennomføres på kan være svært forskjellig fra tidligere, men det er en del av å være kristen menighet i en kultur i endring. Man holder fast på innholdet, men justerer uttrykket for å nå de menneskene en er kalt til å nå.
Både i et norsk og i et nordisk perspektiv, er det kritisk at alle generasjoner veksler godt i tiden fremover. Vår vekslingssone er preget av mange utfordringer, men vi må like fullt kjenne tiden så godt at det som har blitt bygget opp av bedehus, menighets- og fornyelsesbevegelser de siste hundre år ikke forsvinner og dermed går tapt for fremtidige generasjoner. God veksling!
Øystein Gjerme
