En dag jeg gikk gjennom Møhlenpris, hørte jeg noen merkelige lyder litt lenger borte i gaten. Da det kom nærmere, hørte jeg det var en blanding av gisping etter luft, små skrik og hvin. Jeg tenkte raskt gjennom førstehjelpskunnskapen min og forventet det verste, da jeg oppdaget at lydene kom fra en jogger som var på vei i min retning. Det småregnet og var kaldt, og han verken så eller hørtes ut som om han koste seg noe videre. Jeg så etter ham en liten stund, til han og lydene forsvant. ”Dette var jammen en jogger som løp i tråd med sitt indre”, tenkte jeg. Han hadde ingen behov for å opprettholde en fasade – som han følte seg, slik løp han.
Av og til blir skillet mellom slik vi føler at vi er, eller burde være, og slik vi handler, stort. Det er i beste fall utfordrende og i verste fall deprimerende å oppleve at vi ikke klarer å realisere det som ligger i hjertet, i et levd liv. I et kaos av egne forventninger, andres forventninger, og tanken om ”et kristent liv”, skal det godt gjøres å legge seg om kvelden med en følelse av tilfredshet.
I første del av Paulus sitt brev til Romerne går han grundig gjennom hva som har skjedd når du tar i mot Jesus. Om hvordan ingen kan være gode nok for Gud i seg selv, men må ta i mot det Gud har gjort for menneskene. Vår eneste rolle i å starte en relasjon med Gud, er å si ”ja takk” til Jesus. Og når vi gjør det, så skaper han et nytt liv på innsiden. Og i stedet for å måle om vi er innenfor eller utenfor det som forventes, så kan vi vende blikket vårt mot Jesus og si: ”Der er jeg på vei”. Så tar vi livene våre, hverdagen vår, relasjonene våre og prioriteringene våre, og inviterer Gud inn i dem. Da handler det ikke lenger om å måle seg opp mot krav og standarder, men å la det livet som er kommet til på innsiden, få vokse ut og inn i våre levde liv. Ikke skape en fasade vi håper er god nok, men å leve i tråd med sitt nye indre. Dette handler vår nye taleserie om: Livssyn//livsstil. Ut fra Romerne kapittel 12 og 13 skal vi se på hvordan et slikt liv ser ut.
Tonje Birkeland
